Landskap
Halvard Haugerud, 2015

 

Kan man tenke seg noe mer gammelmodig i billedkunsten i dag enn en maler, sittende foran staffeliet ute i et landskap? Hvordan kan kunstnere fremdeles finne denne disiplinen interessant og et landskapsbilde i dag være noe annet enn en repetisjon av gamle dager?

For at det er dype tradisjoner en landskapsmaler står i, kan det ikke være tvil om. I 500 år har malere observert himler og fjell, enger, jorder, trær og skoger og forsøkt å overføre inntrykkene ned på en flate. Et maleri uten handling og fortellende dramatikk, uten alt det innhold av krig, ryttere, erotikk, sjøslag, konger og dronninger og religiøse motiver som kunsthistorien er så full av. Forskjellen er derfor ikke så stor mellom det en hollandsk landskapsmaler arbeidet med på 1600-tallet og det en landskapsmaler gjør i dag. Men likhetene mange, og avstanden til vår verden med alle dens nye teknologiske løsninger blir bare større og større. Maleriet i seg selv har jo på mange måter så lite med vår tid å gjøre. Påføring av maling med pensel i en tid hvor vi har foto, film, video og internett, og motivet i et landskapsmaleri er attpåtil noe vi alle kjenner fra før av. Det hjemmelige, velkjente landskapet som alle har et forhold til. Hvorfor male enda et bilde av dette?

Uten tvil er det mange som bare vil nikke bekreftende til dette spørsmålet. Landskapsmaleriet har ikke akkurat stått sentralt i den kunstfaglige diskursen i de siste tiårene, hvor maleriets død har vært erklært utallige ganger. Men likevel kan det virke som om landskapsmaleriet igjen finner en ny aktualitet, slik det gjennom kunsthistorien så mange ganger har vært viktig i en utvikling av maleriet. Noe nytt oppsto alt i renessansen da Giorgione og andre lot landskapet bli viktigere enn menneskene. Dette ble ført videre i Holland på 1600-tallet av malere som Ruysdael og da Constable og Turner forandret maleriet var det igjen med landskap. Corot og danske malere som Købke gikk ut av atelieret for å fange det direkte og umiddelbare, og når impresjonistene utviklet fargen var det også først og fremst med landskap. Cézanne må også nevnes der han med landskapet la et grunnlag for det moderne maleriet ved oppløsning og abstraksjon, og en rekke malere arbeidet videre med landskap i det 20. århundre.

Dette er ikke så underlig. Landskapet har alltid vært dedikerte malere sitt motiv nettopp fordi man slipper vekk fra det fortellende, men kan konsentrere seg om det grunnleggende i maleriet; et nærvær hvor ikke et ansikt eller en ytre dramatikk skal ta oppmerksomheten vekk fra utrykket i fargene eller komposisjonen. Hvor man kan arbeide med alt det som kalles det maleriske, og med et motiv som alle kjenner og som det ikke betyr så mye om ligner på den ytre virkeligheten. På den måten har landskapsmaleren en frihet som har vært vesentlig i utviklingen av maleriet.

I dag er dessuten naturen for første gang i historien direkte truet. Miljøet har blitt vår viktigste politiske sak når hele vårt fundament for liv kan ødelegges. At kunstnere også interesserer seg for dette er naturlig, og selv den gamle landskapsmaleren kan få en ny aktualitet i sin beskrivelse av det han ser og beskriver. For landskapet har fått et nytt uttrykk. Det er ikke lenger befolket og besjelet av mennesker som arbeider under en åpen himmel, eller dyr som gresser i harmoni med alt levende. Det nye landskapet er øde, og det er truet. Det er umulig å betrakte som før, vanskelig å se det med romantiske øyne som noe stort og evig.

Men derfor også nytt, og dette nye kan på sitt beste en maler formidle og fortelle om samtidig som trådene trekkes tilbake til det landskapet representerte på en annen tid. Maleriet er kanskje ikke dødt denne gangen heller, og beskrivelsen av et landskap i olje på et lerret kan til tross for sin tunge tradisjon fremdeles virke meningsfull og aktuell.

Halvard Haugerud, 2015


 

                                                                        *