Stangeland i et norsk og internasjonalt perspektiv.
Cecilie Broch Knudsen, 2015

Teksten er basert på åpningstalen til Anne Katrine Stangelands utstilling i Galleri Semmingsen i 2012.

 

Fra 1950 til midten av 70 tallet var norsk kunstliv dominert av det abstrakte formuttrykket og avantgardekunsten. Den minimalistiske og konseptuelle kunsten hadde dominert kunstarenaen også i London i flere årtier. Det vakte derfor stor oppsikt da den amerikanske maleren Ronald Kitaj organiserte en utstilling på Hayword Gallery i London som han kalte The Human Clay i 1976. Utstillingen viste utelukkende figurative tegninger og malerier. I sin katalogtekst oppfant Kitaj benevnelsen School of London for å beskrive kunstnergruppen som han hadde ført sammen i utstillingen. Navnet er siden blitt hengende ved kunstnerne som på den tiden undersøkte ulike former for figurativt maleri, og som utgjorde en motsetning til det abstrakte formuttrykket som dominerte der, i likhet med i Norge.

Kunstnerne som ble assosiert med School of London, var for eksempel Frank Auerbach, Francis Bacon, Lucian Freud, David Hockney, foruten Leon Kossoff, Howard Hodgin og Kitaj selv. Alle opplevde de en fornyet interesse for sitt arbeid gjennom det man kan kalle en gjenoppdagelse av det figurative maleriet. En ung generasjon kunstnere og kunststudenter bidro til denne tilbakekomsten.
Man snakket etter hvert om ekspresjonismens gjenkomst. I 1981 ble det holdt en stor utstilling på The Royal Academy i London som het New Spirit in Painting. Utstillingen hadde det ambisiøse mål å oppsummere maleriets status i samtiden og ble nok et springbrett til den fornyete interesse for maleriet i en mer uttrykkssterk form. Felles for kunstnerne var at de utforsket maleriets muligheter med litterære referanser i bildene. Det vil si at det var gjenkjennelige billedelementer i maleriene. Og snart fikk man også se det på internasjonale utstillinger i Oslo. Anne Kathrine Stangelands kunstneriske virke kan ses som en fortsettelse av denne utforskningen av maleriets muligheter.

Stangeland begynte sin kunstutdannelse ved Grafisk avdeling på Statens Håndverks- og kunstindustri skole (SHKS) og ble senere elev ved Statens Kunstakademi. De to institusjonene er i dag organisert under Kunsthøgskolen i Oslo.
På 60- og 70 tallet var kunst- og håndverksskolen en rekrutteringsskole til kunstakademiet for mange unge billedkunstnere. Ferdighetsopplæring stod sentralt i «begynnerskolens klasser» på SHKS. For de av oss som gikk bokkunstklassen ble det undervist i ornament, skrift, perspektivtegning, frihåndstegning og etter hvert formgiving av bøker med blant andre Ørnulf Ranheimsæter som lærer.
Alle som hadde det privilegium å være elever i bokkunstklassen, husker våre lærere med glede. De visste å inspirere gjennom å vise et personlig engasjement for hver enkelt elev. Ranheimsæters holdninger til kunst og etikk var av sjeldent format, hans verdisyn og hans forankring i det åndelige i kunsten besjelte hans undervisning. Ørnulf Ranheimsæter sier i sin bok «Kunstnerens etiske ansvar og andre essays»; ”Det blikk en kunstner vender mot virkeligheten er ikke en eksakt konstatering, men den personlige innlevelse. De metoder han bruker når han formidler sitt «syn», er ikke den analytiske beskrivelse men en poetisk tolkning av tingene som tegn.. ”
Anne Kathrine Stangelands inderlighet i møte med sine motiver kan godt være, slik jeg ser det, formet i de årene hun var elev i bokkunstklassen.

På Statens Kunstakademi studerte Stangeland under en rekke professorer, blant dem Guttorm Guttormsgård, Irma Salo Jæger og Ørnulf Oppdahl.
Guttorm Guttormsgaard, kjent som tegner og grafiker, arbeidet den gang som nå med et enkelt og ekspresjonistisk uttrykk med sterk vektlegging av tegningen. Koloristen Irma Salo Jæger var opptatt av farge og formal komposisjon, mens Ørnulf Oppdahl var en sterk eksponent for det ekspressive landskapsmaleriet. På 80-tallet foregikk undervisningen på kunstakademiet i hovedsak gjennom personlige møter i atelieret med den professoren man hadde søkt seg til. Gjennom ukentlige samtaler ga professoren korreksjon og veiledning. Det kan ikke være tvil om at de tre, på hver sin måte, må ha øvet innflytelse på Stangelands billedoppfatning, uten å underkjenne at det å skape først og fremst springer ut av personlig levd erfaring.

Det som foregikk på den internasjonale kunstscenen på slutten av 70 tallet og begynnelsen av 80 tallet, noen år før Anne Kathrine gikk på kunstakademiet, var av stor betydning for det norske miljøet og kunstnere som Stangeland. Inger Sitter ble den første kvinnelige professor på kunstakademiet, og hun hadde stor betydning som forbilde for mange yngre norske kvinnelige kunstnere. Landskapsmaleriet har hatt en fremtredende rolle i den nordiske kunsthistorien, og Norge har hatt en sterk figurativ tradisjon i etterkrigstiden i malere som Henrik Sørensen, Harald Kihle, Erling Enger, Reidar Fritzvold, Alexander Schultz, Karl Erik Harr med flere.
Noen av dem kan vi ane sporene av i Stangelands billedverden, men det var den ”nye” kontekstualiseringen av figurasjon i maleriet som vi først så på utstillingene i London, som hadde avgjørende innflytelse på den unge kunstnergenerasjonen på 80-tallet ved kunstakademiet i Oslo.
Det er med dette bakteppe at vi må se Anne Kathrine Stangelands kunstneriske uttrykk – men ikke slik at hennes billedverden kan gjenfinnes hos andre og samtidige malere. Hennes maleriske univers og motivkrets er utelukkende hennes eget.

Utstillingen på Galleri Trafo i 2012 viste skogsmotiver, et tema med variasjoner der konstruksjon, geometri og repetitiv ornamentikk skapte orden i billedflaten. Anne Kathrine Stangeland beveger seg inn på naturen på nært hold, og med en intim gjengivelse av trær og skogbunn. Den tekniske behandlingen av de maleriske virkemidlene skaper en stofflig overflate som kan minne om den løse barken på et tre.
Det er ikke en fotografisk gjengivelse vi har med å gjøre, men en ekspressiv, abstrahert og personlig tolkning av den nordiske skogen. Temaet blir undersøkt og bearbeidet i så mange variasjoner som mulig – lag på lag med maling inntil prosjektet nesten uttømmer seg selv i noen av bildene, der motivet og den maleriske teknikken løser seg opp i ren abstraksjon. I sine bilder gjengir Anne Kathrine Stangeland livsbekreftende opplevelser. Hun evner å bearbeide synsinntrykkene med bevisst og kontrollert fargevalg og sterk formsans, men der det uforutsette og rå anslaget skaper liv i billedflaten.

Cecilie Broch Knudsen, 2015

 

                                                                        *