Tale ved åpningen av Anne Kathrine Stangelands utstilling i Bærum Kunstforening 21. 9. 2013.
Av Daniel Østvold.
Hver gang jeg ser AKS malerier blir jeg slått av kompleksiteten. Ikke i betydningen komplisert eller innfløkt, men mer fordi hennes arbeider rommer motsetninger. Vi kan finne mange eksempler på dette, både i kunsthistorien og i samtidskunsten forøvrig. Paradokset opptrer av og til som en egen kvalitet. Dualitet genererer ladning, og fanger tilskuerens interesse. Ulike egenskaper smeltes sammen til en ny helhet, som på denne utstillingen.
Maleriene kan oppleves som stille og meditative, samtidig er de ikke stillestående eller statiske. De er fulle av bevegelse, og svært uttrykksfulle uten å være ekspressive på en helt direkte måte. Til tider vilter penselføring, men likevel vil man ikke bruke merkelappen ekspresjonisme. Bildene kan av og til formidle historier, men de er ikke litterære i formen. Det handler ikke om illustrasjoner. Tilbaketrukne, og samtidig til stede.
AKS behersker antydningens kunst. Jeg tror dette henger sammen med selve teknikken. Hun benytter en fleksibel maleteknikk, mange brutte strøk, noe som gir en dynamisk overflate, full av pauser og oppbrudd. Bildene har en variert tekstur med mange tette, pastose detaljer. Lag på lag i en tidkrevende prosess, med et resultat som etter min mening handler mye om tidsforløp, om erfaring.
Variasjonene, altså selve dynamikken i utførelsen kan gi assosiasjoner til tidligere kunst. Jeg leter alltid etter kunsthistoriske ledetråder for å sette meg inn i og forstå samtidskunst.
For noen år siden skrev jeg en katalogtekst for AKS og besøkte atelieret hennes. Jeg fikk en umiddelbar referanse i hodet, så for meg et slektskap til den engelske landskapsmaleren Joseph William Mallord Turner. Som for øvrig viste seg å stemme. I 1820 og 30årene laget Turner en serie interiører og landskaper fra et landsens slott i England, Petworth House i Sussex, på oppdrag fra en lokal adelsmann. Særlig interiørene har en flytende, røff og oppløst karakter, ganske ulikt den vanlige og mer polerte framgangsmåten på hans tid. Turner regnes jo som en slags fadder til den senere impresjonismen, som blant annet karakteriseres av att formen blir oppløst i lyset.
Men det som gjør Turners interiører spesielt interessante i denne sammenhengen, som inspirasjonskilde, er muligens at de av og til antyder et tidsforløp med diverse situasjoner i ett og samme bilde. Detaljene er vage og skisseaktige, og gir samtidig rom for tilskuerens opplevelse. Handlinger kan ha funnet sted, mennesker som ikke er fysisk gjengitt i maleriene kan ha beveget seg gjennom rommene. Den samme type fornemmelse kan man få ved å betrakte AKS malerier. Jeg snakker ikke om astrallegemer eller noe lignende, det er ikke mitt og helt sikkert heller ikke Turners eller Stangelands departement. Men på grunn av selve framgangsmåten, maleteknikken og tiden den tar, gjengir bildene menneskelig erfaring. Det tekniske er knyttet til innholdet, uansett hva bildene forestiller, uansett hvilken type motiv det er snakk om.
På tidligere utstillinger har AKS valgt å kombinere forskjellige deler av motivkretsen sin. På denne utstillingen er arbeidene enda mer integrert, koblingen av ulike motiver er kanskje tydeligere enn før. Vi finner landskaper, portretter, et interiør, et stilleben, en dyrestudie.
Hva er det som forener maleriene? Jeg mener det handler om selve overflatene, hvordan de kommuniserer. Hvis vi tar små utsnitt av tilfeldige bilder og sammenligner de finner vi en slags signatur, en fellesnevner i hvordan strøkene er definert, og hvordan strøkene deler opp flatene, hvilke retninger de tar, hvilken type bevegelser de antyder. Malingen er gjerne påført i mange lag, bildene er på en måte murt opp. De gir et solid inntrykk, nesten som tredimensjonale arbeider. Nesten som objekter.
Men motivene er på ingen måte uviktige. Ved å koble motivene slik som på denne utstillingen stiller egentlig AKS noen spørsmål. Hva er et portrett? Hva er et landskap?
Vi kan gå tilbake til den klassiske tradisjonen et øyeblikk. Et klassisk portrett er, tradisjonelt sett, en naturtro gjengivelse av et ansikt, med det mål å fange et bestemt menneskes karakter. Og et klassisk landskap handler i bunn og grunn om det samme. En representasjon av et spesifikt område, en biotop, med detaljer som publikum kan kjenne igjen.
Selv innenfor lite jordnær kunst som for eksempel surrealisme eller ikonmaleri spiller gjenkjennelsen en vesentlig rolle i formidlingen. Spesifikke trekk forbindes med spesifikke karakterer, noe man allerede har ”sett” oppleves på nytt, i en oversatt og manipulert visuell form, altså som i et maleri.
AKS benytter av og til spesifikke kilder og motiver som utgangspunkt. Det kan være en skisse fra et portrettoppdrag som bearbeides videre, det kan være et tilfeldig landskapsinntrykk eller en parafrase over et portrett av for eksempel Velázquez.
Deretter tar arbeidsprosessen over. Portrettlikhet eller et lokalt landskaps karakter blir mindre viktig. En neses krumning, eller øyefargen får mindre betydning. Årstidene spiller mindre rolle, en naturskildring på lerretet kan foregå over mange tider på døgnet, under vekslende værforhold. Realistisk eller fotografisk gjengivelse av motivene viker plassen for en syntese i skjæringspunktet mellom natur og kultur. Store ord, som jeg tar ansvaret for.
Men her er vi antakelig ved kjernen av AKS kunstnerskap. Selv om landskapene ikke forestiller gitte steder, og portrettene ikke gjengir bestemte navngitte personer, kan likevel publikum kjenne seg igjen. «Jeg har vært der.»
«Jeg vet hvem dette mennesket er.» «Dette er fra Telemark.» «Det er jo Åse.» Men så er det verken Telemark eller Åse.
Likevel innfrir AKS tilskuerens krav til gjenkjennelse, og hun gjør dette uten å ty til illusjonistiske eller fotografiske grep. Fordi tilskueren kan kjenne igjen noe annet enn det realistisk gjenkjennelige, noe annet enn det håndgripelige. Vi kjenner igjen tidsforløpene, situasjonene, naturopplevelsene. Fordi vi deler en felles erfaring. Vi har alle betraktet et landskap eller et ansikt med åpent sinn, antakelig uten altfor mange tanker i hodet.
Daniel Østvold
2013
*
