Katalogtekst 2004 av Anne Kathrine Stangeland
(Artist statement 2004)

 

      Fra jeg var liten og helt opp i voksen alder har jeg hatt en underlig fornemmelse i munnen. Og her må jeg ta sats, for jeg kan ikke beskrive det som annet enn en stor og erkjennelsesaktig tilstand: Ved å trykke jekslene varsomt sammen, har jeg bak i kjevene hatt en opplevelse jeg har kunnet samle meg helt om, en sterk følelse av makro-og mikrokosmos. Dette trykket har rommet alt og gitt meg en følelse av å være i verden. I mitt voksne liv og i arbeidet med maleriet har denne fysiske, kroppslige erfaringen fulgt meg og blitt stående som et høyt og ufattelig mål å strekke seg etter.

Det kroppslige minnet om et trykk i kjeven skaper en bro over til maleriet, og minner meg om hvor vesentlig sansingen er for å skape og for å ta i mot. Den skapende prosessen handler om å styre og å bli styrt. Praksisen i atelieret veksler mellom å løse formale problemer med besluttsomhet og å være åpen for tilfeldigheter og uhell, åpen for at ett grep krever et annet svar enn det du først planla. Kontroll og kritikk, katastrofer og improvisasjoner skal smelte sammen. Inntil bildet, hvis det lykkes, gradvis trekker seg unna, lukket og avsluttet, som om det på et uforklarlig vis har fått sitt eget liv.

Følelsen mitt ørlille trykk i kjeven gir meg er gåtefull og beslektet med det uforklarlige jeg sanser i kunst som beveger meg.

Marcel Proust skrev i en artikkel om Chardin at en kvinne behøver ikke kjenne legekunsten for
å føde, … »for de skapende handlinger fullbyrdes ikke ut fra kjennskap til dens lover, men ut fra en uforståelig og dunkel kraft, som man ikke forsterker ved å kaste lys over den.»

                                                                               *

«Hva maler du», spør noen. «Natur», svarer jeg, ordet faller meg så lett i munnen. Den er min kilde og mitt utgangspunkt, uansett hva jeg maler. Naturen er en grunnleggende erfaring for en som ser på verden. Den er dyp og intens, gigantisk i format og lyssetting, og en grobunn for det maleriet som interesserer meg; et maleri der lys og stoff er essensen.

Naturen er fundamentet jeg står på og rommet jeg bor i og derfra springer mine malerier ut. Den er en container for følelser og lokker fram en verden av referanser, assosiasjoner og metaforer.

Samtidig er det et åpenbart stofflig og sanselig slektskap mellom natur og maleri, som om maleriet har en særlig evne til å representere følelsen for natur; som om det rommer en hemmelig viten om naturens fysiske egenskaper og prosesser. Arbeidet med maleriet gir meg fornemmelsen av å komme tettere på verden, knytte kontakt med den materielle virkeligheten; alle lagene og de stofflige opphopningene. Friskt løv og råtne blader, vann i bevegelse og vann i ro, jord, luft, kjøtt og blod. Svære volum og ørsmå detaljer, ornamenter, overflater og underliggende strukturer, lys og skygge, vær, temperatur og atmosfære. Denne fysiske virkeligheten vil jeg gripe med maleriet; skyve farger og stoff mot hverandre inntil det oppstår et spor av liv, en gjenkjennelse eller et minne.

Jeg forestiller meg at jeg maler i naturens bilde, hermer naturens språk; flater som skubber seg mot hverandre, kryssende strøk, maling som drypper og renner og flyter. Lag på lag med maling, lag på lag med tanker.

Mine landskapsmalerier forplikter seg ikke til en utsikt eller biotop, men til idéen eller forestillingen om natur. Som figurene og portrettene sjelden er knyttet til en spesiell person, men til erfaringene om kropp og hud og fysiske prosesser. Det behøver ikke være sant eller riktig, men det må være troverdig og oppriktig.

Naturen er stofflig og materiell og åpen for de stemninger som kommer fra oss selv. Våre egne stemninger og erfaringer gir den utvidet mening. Slik er også maleriet; det må kunne stå alene og samtidig være en arena for en betrakter som har sitt eget liv å møte verket med. En skal bli fanget av det som en tilstand og investere sine egne tanker uten å måtte tenke på opphavsmannen.

Mine arbeider må gjerne tolkes som en hyllest til naturen og et uttrykk for respekt og sympati for våre omgivelser. Men det er den maleriske prosessen som har ført meg hit. Landskapet har kommet til meg som en konsekvens av min måte å male på, praksisen i atelieret har pekt mot naturen og åpnet muligheten for å se på maleriet som en stofflig realitet der materiale, komposisjon og farge kan gi en form for naturopplevelse.

Jeg arbeider intuitivt og nesten planløst, maler det jeg har appetitt på. Men jeg har alltid et motiv som setter meg i gang og som jeg tror kan lede meg til en gylden tilstand der følelse og fagkunnskap, intuisjon og intellekt kan arbeide sammen.

Mine motiv er enkle og alminnelige. Ingen mystikk, ingen sensasjoner. Bare maling.

Ofte tenker jeg at jeg bør komme lettere til disse maleriene enn hva jeg gjør. Planlegge bedre. Være mer målrettet. Men de er blitt viktige for meg alle disse lagene, rettelsene og ombestemmelsene; den lange prosessen som bygger bildet, alle sporene som ligger helt eller delvis gjemt under overflaten. Slik skaper jeg mitt eget terreng, slik blir min topografi, og prosessen tar den tiden den trenger.

 

Anne Kathrine Stangeland
September 2004

 

                                                                        *