Katalogtekst 2000 av Anne Schäffer

 

       Ansiktet er også et landskap, et landskap med spor. Parallellen er nærliggende i møtet med Anne Kathrine Stangelands nye malerier – et tyvetalls bilder, ferske av året og fjoråret

Mitt første møte med Stangelands billedverden var i Galleri LNM i Oslo på nyåret i 1996. Den gangen, som nå, var det kunstnerens evne til å fastholde landskapet, som gjorde sterkest inntrykk på meg. Eller snarere, evnen til å fastholde ideen om et landskap gjennom en langsom abstraheringsprosess. En prosess der hennes møte med motivet/landskapet/været ble manet fram som farge, form og lys. Der detaljene langsomt ble skrellet vekk til komposisjonen sto tilbake. Som minnesbilde – ikke bare hennes private opplevelse fanget i et heldig øyeblikk en gang, et sted. Men formet til en allmenngyldig opplevelse av temperatur, av lys, – en stemning. Et déja vu der og da – og den gang…

Mennesker angår meg stadig mer, sier Anne Kathrine Stangeland når hun snakker om egne bilder der landskap og mennesker nærmer seg hverandre.

For Stangeland begynner maleprosessen i møtet med motivet; to sider av sammen sak. Et ansikt har form, lys og stofflighet som landskapet. Tett på går hun, ansiktet fyller hele billedflaten. Huden males knudrete, stofflig som kjøtt, en klump maling blir glimtet i øyet. Bilder i vår tids frihetlige uttrykksform, men med røtter i en tradisjon fra Rembrandt, fra Turner og fra norsk ekspresjonisme i landskaps form. Kunsthistorien er en utømmelig kilde – og en rettesnor.

Stangeland trekker livet inn i kunsten. En symbiose av liv og kunst – er middelet og målet.

Hun jobber mot en stadig sterkere grad av nærhet, av menneskelighet, hud, sanselighet – en sans som hun sier ble forsterket etter å ha fått barn. Barna er også en del av arbeidene. Som en sans for hudens stofflighet, eller som modeller i maleriene. Direkte portretter er det knapt, snarere en syntese av det barn står for; liv, hud, nærhet.

Hud, figurer, vegetasjon, landskap, det har samme gyldighet – maleprosessen handler om å skyve farger og valører mot hverandre til det oppstår en gjenkjennelighet av noe man har sett, eller kanskje aldri før har sett.

Side om side går Stangelands landskap og portretter nesten umerkelig over i hverandre – så abstrahert er portrettet, så figurlig er landskapet…

AKS arbeider følelsesladet med materialet. Oljemalingen er hennes foretrukne. Det er selve substansen og motstanden i den som er viktig, som for henne har et nesten magisk potensiale.

Flere av bildene har blitt til på Jomfruland sist høst takket være Jomfrulandstipendet, som innebærer et to måneders opphold i den gamle fyrmesterboligen. Av oppholdet utkrystalliserte det seg brokker av atmosfære, landskap, vær – tatt inn der og da. Senere bearbeidet i atelieret – tett på elementene – men samtidig gjennomarbeidet intellektuelt. Inntrykk – tatt ned på små lerret i nesten umiddelbar kontakt med naturen.

Inntrykkene går via hjertet, ut i hånden, uten det filter av forventninger som kan stenge for spontaniteten i den langsomme arbeidsprosessen ellers. Opplevelsen forsterket evnen til å trekke essensen ut av landskapet. Som hun sier det selv; det er ikke fargene, men valørene som er avgjørende, de små nyansene – i kunsten så vel som i livet.

Stangeland griper gjerne til litteraturen når hun skal formulere tankene rundt egne arbeider:
Hvorfor det dukker opp flammer og barn i bildene? Det refererer mer til en billedmessig prosess, enn til en psykologisk prosess. Hun siterer etter hukommelsen Joseph Conrad: «Jeg liker det som gjemmer seg i det å arbeide, og muligheten for å lære seg selv bedre å kjenne. De andre kan bare se resultatet, men de kan aldri forstå hva det virkelig innebærer» Derfor blir det overflatisk å snakke om innholdet, det blir likevel bare et skinn.

Arbeidet er en søken etter å finne en nøkkel til å arbeide med figurer og landskap i samme strategi, etter å bruke malingens potensiale. Når hun lykkes vokser motivet ut av malingens substans. Det sier noe troverdig om et liv. En oppriktighet kunstneren finner i kunsthistorien – i hulemaleriene i Lascaux, hos Mark Rothko. En målestokk som stemmer med de erfaringene hun selv har, en oppriktighet tilskueren møter i Stangelands kunst.

Anne Schäffer
Januar 2000

 

                                                                        *